”La oss begrave ham dypt” 50 år siden Carl Gustav Jungs død
Astri Hognestad, jungiansk analytiker og forfatter
Den 6. juni 1961 døde C.G. Jung, 86 år gammel. I en tale ved begravelsen falt ordene: ”La oss begrave ham dypt”. Hvorfor bruke slike ord om en markert person innenfor psykologien? La meg først si noe om Jung som fagperson, kritikken mot ham og hvilken rolle hans teori spiller i dag.
Jung som fagperson
Jung var psykiater, og i perioden 1900 – 1909 var han ansatt ved den psykiatriske klinikken Burghölzli i Zürich under Eugen Bleuler, der han arbeidet primært med schizofrene pasienter og gjennomførte en omfattende forskning. Han underviste også i medisinsk psykologi ved universitetet i Zürich. I 1902 publiserte Jung sin disputas om en kvinne som oppfattet seg selv om medium og styrt av forskjellige ånder. Jung tolket disse åndene som personifikasjoner av ubevisste deler av personligheten, og definerte mental sykdom som dissosiering av personligheten i ubevisste personligheter. Det var slike fenomener han så som en demonstrasjon av det han kalte psykisk realitet.
Med boken The psychology of dementia preacox (1907) vekket han Freuds interesse, og han ble invitert til Wien. Da startet deres vennskap, som kom til å vare bare i 6 år, frem til 1913 da Jung publiserte boken Symbolenes forvandling, som satte spørsmålstegn ved Freuds teori. I denne boken sammenlignet han symbolene i en kvinnes fantasier med mytologiens bilder og tolket dem som psykens streben mot helhet. Dermed utvidet han forståelsen av både det ubevisste og av symboler.
Jungs drivkraft til å forstå menneskesinnet var enorm. Det førte ham til andre kulturer, som India og Afrika, der han hentet mye inspirasjon og innsikt. Samtaler med mennesker fra forskjellige fagdisipliner, fra en mangfoldig litteratur innen religionshistorie, filosofi, mytologi, teologi, parapsykologi, medisin og fysikk var viktige kilder for hans tenkning. Han hadde flere nære medarbeidere som samtalepartnere, både kvinner og menn. All den kunnskapen han ervervet seg bidro til å utvide og utvikle teorien om mennesket. Hans formidlingsønske fikk ham til å skrive mange bøker, og hans samlede verker utgjør mer enn 20 tykke bind.
Jung var 38 år gammel da bruddet med Freud var et faktum, og han var på det tidspunktet ledende innenfor det psykoanalytiske miljøet. Han lå an til å bli valgt som president i den internasjonale psykoanalytiske foreningen, men trakk seg fra dette etter bruddet med Freud. Han trakk seg også fra sin lærerposisjon ved Universitetet i Zürich. Han var angivelig deprimert.
Møte med det ubevisste
I denne situasjonen begynte et stort indre arbeid, som resulterte i Den røde boken, et dokument om Jungs møte med seg selv, med sitt ubevisste. Dette dokumentet ble første gang publisert i 2009. Inntil da hadde det ligget i et bankhvelv i Sveits, og først da ga familien tillatelse til å offentliggjøre det. Det første ”møtet” som presenteres i boken er fra 12. november 1913, der han åpner med en erkjennelse av å befinne seg i en krise. Han skriver at han er suksessrik, men hans store spørsmål er: ”Hvor er sjelen?” Dette spørsmålet setter i gang en indre reise i form av drømmer, av aktiv imaginasjon (en metode der indre bilder stiger opp i våken tilstand), refleksjoner og bilder. Boken har et format på 30 x 40 cm, inneholder vakre bilder malt av Jung selv og er skrevet med vakker kaligrafisk skrift. Både utseende og innhold gjør et mektig inntrykk.
Den røde boken danner ”urstoffet” til Jungs teori om det kollektivt ubevisste og arketypene. Med denne teorien forsøkte Jung å definere det levende grunnfjell for den menneskelige psykologi. Han ville ikke godta tanken på at mennesket er født ”tabula rasa”, men mente at et nyfødt barn møter stimuli fra ytterverden med helt spesifikke anlegg. Arketypene er beredskapen til å handle og til å skape bilder og følelser. Gjennom erfaringer aktiveres disse grunnleggende strukturene, og fyller dem med innhold. Det finnes tilsvarende begreper innenfor andre fagfelt, eksempelvis biologi og sosiologi (Papadopoulos, Handbook of Jungian Psychology s. 83).
Kritikk
Jung vekker ofte sterke følelser, og han og hans etterkommere har møtt mye kritikk opp gjennom årene. Med jevne mellomrom kommer anklagene om at han angivelig skal ha vært nazist under 2. verdenskrig. Så klart er det ikke. Han viste en positiv interesse for det som skjedde i Tyskland tidlig på 30-tallet, men det var energien han var opptatt av, ikke ideologien. Det skjedde altså også lenge før jødeforfølgelsen. Likevel er han blitt kritisert av sine nærmeste medarbeidere, deriblant jøder, for ikke å ha tatt klarere avstand fra nazismen. Men han viste også at han kunne handle når det gjaldt: som leder for foreningen for medisinsk psykoterapi i Tyskland fikk han omgjort den til en internasjonal forening for å inkludere jøder. Da de tyske nazistene fikk med grupper i andre land, slik at utelukkelsen av jøder likevel var et faktum, trakk Jung seg fra foreningen. Det bør også sies at Jung hadde mange venner blant jødene som han hjalp under krigen. Det er mye mistolking og masse følelser knyttet til spørsmålet om Jung var nazist, og mange ganger blir argumentet ”han var nazist” brukt for avfeie psykologien hans.
I 1998 utga den amerikanske psykologiprofessor Richard Noll boken Jungkulten. Begynnelsen på en karismatisk bevegelse (Dansk psykologisk forlag), som fikk stor oppmerksomhet over hele verden. Nolls anliggende var å forsøke påvise at Jung skal ha identifiisert seg med det guddommelige og følgelig skal ha stiftet en kult sentrert om seg selv. Bakgrunnen for Nolls påstand er Jungs beskjeftigelse med mysteriekulten i antikken, og den ”guddommeliggjørelsen” som de innviede i mysteriekulten opplevde. Jung var i denne forbindelse opptatt av det sentrale symbol 'Solen'. Jungs kunstgrep er å skape muligheten til å skille mellom seg selv og det guddommelige eller det arketypiske gjennom det symbolske uttrykk for å unngå en fatal identifikasjon. Symbolets funksjon er nettopp at jeget får et bilde som det kan reflektere over og dermed ha en distanse til. Noll synes ikke å kunne skjelne mellom disse to nivåene, som er det sentrale - og geniale - i Jungs tenkning. Ifølge Noll er det også - siden etableringen av Jung-instituttet i Zürich i 1948 - etablert en rekke "kultsteder" hvor man kan "innvies i de jungianske mysterier (s. 309) ". Disse "kultstedene" er de mange institutter verden over der det utdannes analytiske psykologer/psykoterapeuter. Tilsynelatende skjelner Noll ikke mellom den forenkling av Jungs teorier som foregår i en del New Age-miljøer og det seriøse arbeidet som skjer ved utdanningsinsituttene. Forenklinger fører ofte til at eksempelvis ’arketyper’ og ’Selvet’ blir fremhevet på en måte som fører til at helhetstenkningen, som er sentral, blir borte.
Det blir sagt om jungianerne at de bare er opptatt av symboler og at de dermed mister pasienten av syne. Den terapeutiske relasjonen er selvsagt grunnlaget for ethvert psykoterapeutisk arbeid. Riktignok kan vi finne en stor variasjon i vektleggingen av dette hos Jung, noe som har påvirket ulike retninger innenfor analytisk (jungiansk) psykologi. I dag synes det likevel å være stor enighet om at vektlegging av symboler og prosessen knyttet til det som skjer i relasjonen mellom pasient og terapeut (overføringen) er to sider av samme sak
Har Jung noen betydning i dag?
Kanskje er Jung mer aktuell enn noen sinne. Med dagens fokus på ressurser i mennesket var Jung langt forut for sin tid. I dag søker mennesker ofte en forankring for sitt liv utenfor tradisjonelle religiøse institusjoner. Jungs syn på det ubevisste som en selvstendig virkelighet er sentralt, og kan gi opplevelse av forankring, retning og mening i livet. Men det krever selvsagt et arbeid.
Jungs holdning til det ubevisste kan utfordre enhver som arbeider klinisk, enten man tilhører den ene eller den andre psykologiske skole. Diskusjonen i forhold til det materialistiske synet på mennesket er fortsatt høyst aktuell i en tid da det legges stadig mer vekt på effektivitet også i behandlingen av mennesker med psykiske lidelser og der mennesker er på desperat leting etter noe som kan fylle deres liv med mening. Det fokus på ”mindfulness” eller tilstedeværelse som er i dag, kan minne mye om anvendelsen av Jungs teorier. En tilstedeværelse i det som er, innebærer også å lytte innover, legge merke til impulser, bilder, følelser, drømmer.
Teorien om arketypene synes i dag å bli bekreftet av nyere erkjennelser innenfor eksempelvis kvantefysikken. Jung selv hadde utstrakt samarbeid med fysikeren Wolfgang Pauli. Denne forbindelsen mellom teorien om arketyper og kvantefysikken er også grunnlaget for forståelsen av det fenomenet som kalles synkronisitet. Det er et forklaringsprinsipp som går ut på at psyke og materie er forbundet med hverandre på en eller annen måte, og så oppstår det vi opplever som meningsfylte tilfeldigheter.
I en tid da vi står overfor store klimaendringer og naturkatastrofer kan Jungs tanker om menneskets røtter minne oss om noe grunnleggende: “Hvordan kan vår bevissthet, menneskets aller nyeste frembringelse, som har utviklet seg med syvmilsskritt, klare å gjenoppta kontakten med det aller eldste, det ubevisste, som er blitt hengende etter? Det aller eldste er vårt instinktgrunnlag. Overser man instinktene, vil de falle en i ryggen” (Jung, Drømmetydninger, s. 81).
”La oss begrave ham dypt!” Enhver teori står i fare for å stivne hvis man ikke er åpen for nytenkning. Da kan den bli dogmatisk, noe som i sin tur fører til mye strid og splid. Det kan virke som jungianerne har klart å begrave sin mester dypt, for det foregår mye nytenkning i tilknytning til de begrepene Jung utviklet sin teori i tilknytning til. I et mangfold av tidsskrifter og bøker diskuteres det hvordan vi kan forstå begrepene i dag. Jungs grunnleggende tenkning om det ubevisste som en kilde til stadig endring og vekst, men samtidig noe vi må ha respekt for, er likevel den ånd som lever videre.
På internasjonalt nivå foregår mye utveksling mellom psykoanalytikere og jungianere i form av gjensidige invitasjoner til kongresser der felles temaer diskuteres. I psykoanalytisk tenkning begynner en del av Jungs tankegods å finne nye uttrykk, og sider av psykoanalytisk tenkning blir integrert i det kliniske arbeidet blant jungianere. I Oslo ble det høsten 2010 arrangert et debattmøte om drømmer på Litteraturhuset mellom en representant for psykoanalytisk tenkning og en representant for jungiansk psykologi. Selv opplever jeg mye interesse for Jungs tenkning både blant fagfolk og legfolk. Kanskje nærmer tiden seg da vi også kan begrave stridsøksen dypt?