I kompleksets grep - og symbolenes betydning
Astri Hognestad, jungiansk analytiker, Oslo
(Fra tidsskriftet Coniunctio, vår 2008)
Det kan være lett å bli fascinert av symboler og arketyper når vi arbeider med jungiansk psykologi. Uten at vi knytter symbolene til emosjoner, forblir symbolene fascinerende bilder som er til lite hjelp i den enkeltes konkrete livssituasjon. Det er våre emosjoner som i stor grad styrer våre liv, og emosjoner er i sin tur knyttet til det vi kaller komplekser. Innenfor jungiansk psykologi danner kompleksbegrepet grunnlaget for det terapeutiske arbeidet. Symbolene som oppstår i drømmer og spontane indre bilder, kan ofte gi oss en forståelse av hvilke komplekser vi er grepet av og kan gi oss en pekepinn om hvordan vi skal forholde oss til kompleksene.
Jung utformet teorien om kompleksene på grunnlag av det arbeidet han gjorde med assosiasjonstesten, som først ble utviklet innenfor den eksperimentelle psykologi på slutten av 1800-tallet. Dr. Bleuler, som Jung arbeidet under, mente at testen kunne utvikles videre til bruk i det diagnostiske arbeidet. Jung fikk oppgaven å gjøre det, og utarbeidet den til en metode for å kartlegge et menneskes ubearbeidede emosjonelle reaksjoner – kompleksene. Han kalte altså metoden assosiasjonseksperimentet.
Jeg vil i denne artikkelen gå nærmere inn på kompleksbegrepet: hvordan komplekser oppleves, hva de er, hvilken funksjon de har, hvordan vi kan omgås kompleksene på en konstruktiv måte og symbolenes funksjon i arbeidet med komplekser. Et anliggende er også å si noe om forbindelsen mellom komplekser og våre gudsbilder.
Hvordan oppleves komplekser?
De fleste har kanskje opplevd å miste kontrollen over sine følelser, enten de rettes utover eller innover og lammer en selv. For eksempel kan vi i bestemte situasjoner eller overfor visse mennesker plutselig forstumme og føle at alt blir svart inni en, eller vi føler oss plutselig små, skammer oss og vil helst falle ned i et stort sort hull for å komme vekk fra den ubehagelige situasjonen. Et blikk fra en partner som er rettet mot en annen får sjalusien til å flamme opp, og all oppmerksomhet blir trukket mot den eller de personene som får en til å føle slik. De vonde følelsene kan overvelde oss og besette oss. En eller annen bemerkning fra en nær person kan få en til å eksplodere uten at reaksjonen står i forhold til det som sies eller gjøres. Kanskje tas sinnet ut der de overholdet ikke hører hjemme, for eksempel på barna. Reaksjonen er ikke til å kontrollere selv om vi vet så godt at vi reagerer ”overdrevent” og lar det gå ut over uskyldige. En annen person tør ikke i noen sammenhenger å stå frem med egne meninger og hindres dermed i å utfolde seg, selv om potensialet er til stede. Mange brenner inne med skapertrang fordi energien til å gjøre noe med den, mangler. I psykoterapi kan en klient føle seg totalt avvist når en time faller ut på grunn av sykdom eller terapeuten skal ha ferie.
De følelsesmessige reaksjonene kan være knyttet til bestemte situasjoner, eller de kan være mer vedvarende og hemme livsutfoldelsen som i de følgende eksemplene:
En kvinne i 40-årsalderen overrumples av angst når hun sitter i en sal for å høre et foredrag eller befinner seg i et teater blant mange mennesker. Opplevelsene ute blant mennesker blir så skremmende at de etter hvert hindrer henne i å gå ut. Ellers lever hun et meningsfylt liv med familie, venner og arbeid, men angsten blir et uoverkommelig stengsel i livet.
En annen kvinne på samme alder nages av ensomhet fordi hun innleder det ene forholdet etter det andre til menn for så å bryte det etter noen måneder. Hun klarer ikke å fortsette fordi tomheten i forholdet blir dominerende.
En mann i førtiårene lever i et relativt godt forhold til en kvinne. Han er akseptert blant venner og kolleger, har et interessant arbeid der han kan utfolde sin kreativitet, men en indre uro driver ham til å søke "den rette" kvinnen i andre enn kjæresten. Skyldfølelsen over hele tiden å bli fascinert av andre kvinner plager ham, men han kan ikke la være å lete. Det er som en besettelse.
En kvinne i trettiårene har en stor kunstnerisk begavelse, men lammes av angst hver gang hun skal opptre. Hun får gode tilbud og kan se fremtiden lyst i møte kunstnerisk sett. Angsten stopper henne. Hun må oppgi karrieren som sangerinne. (Eksemplene er hentet fra min bok Livskriser og kreativitet, 1997).
Alle eksemplene er vanlige mennesker som strever med livene sine, og det finnes så uendelig mange eksempler. Vi har å gjøre med sterke følelsesmessige reaksjoner, som ikke bare er knyttet til de aktuelle situasjonene, men har sine røtter i komplekser som er dannet i kjølvannet av relasjoner som ikke har vært gode, og til ubearbeidede hendelser tidligere i livet. En aktuell situasjon kan således utløse de heftigste følelsesmessige reaksjoner, fordi den berører sår som ikke er leget. Reaksjonene tilhører fortiden, men noe i den aktuelle situasjonen trigger det som har skjedd tidligere, og derfor settes psyken i beredskap. Personene går inn i mønstre som ble etablert tidlig i livet og som gjør det umulig å forholde seg adekvat til de aktuelle relasjoner. Det er ”som om” det er det samme som skjer, og derfor settes psyken i beredskap, og reaksjonene oppstår ubeleilig. Det er dette fenomenet Jung kaller konstellasjon av et kompleks. ”Med dette begrepet uttrykkes den kjensgjerning at det gjennom den ytre situasjon utløses en psykisk prosess som består i at visse innhold samles og settes i beredskap” (Jung, 1992). Vi beveger oss dermed over til å definere nærmere hva et kompleks er.
Hva er et kompleks?
Vanligvis forbinder vi komplekser med ubehagelige følelser, men komplekser er et normalt fenomen. Vi kan også ha positive komplekser. Egentlig utgjør de strukturene i psyken. Den tyske analytikeren Hans Dieckmann sammenligner psyken med et økologisk system i naturen. Kompleksene er de økologiske enheter som står i forhold til andre økologiske enheter (Dieckmann, 1999, s. 1). Gjennom dannelsen av mors- og farskomplekset formes vårt selvbilde, fordi omsorgspersonenes holdninger internaliseres. Samtidig blir de forestillingene som dannes i kjølvannet av disse holdningene, et menneskes bilde av verden i vid forstand.
Komplekset har et bestemt følelsesinnhold som er knyttet til forestillingen om hvordan “verden” er - verden kan oppleves truende, eller den føles truende overfor bestemte mennesker eller bestemte situasjoner. Komplekser med betent innhold utgjør de "ømme punktene" eller "minefeltene" i vårt indre som av og til tar all oppmerksomhet og all energi. Når vi reagerer på en måte som ikke står i forhold til den utløsende årsak, altså når vi reagerer overdrevent, så kommer "lageret" av fortrengte emosjoner til overflaten. Eksemplene ovenfor med den kvinnelige musikeren som lammes hver gang hun skal opptre eller kvinnen som får angst når hun sitter i en forsamling av mennesker, er typiske kompleksreaksjoner. Psyken settes i beredskap – ”dette kan være farlig” – og angsten dominerer, selv om vedkommende fornuftsmessig vet at det ikke finnes noen ytre fare.
Når vi mister kontrollen over våre reaksjoner, er komplekset "konstellert", som det heter, eller komplekset ”har oss”. Emosjoner som er knyttet til bestemte erfaringer, blir aktivert, fordi noe i den aktuelle situasjonen kan minne om eller assosieres med tidligere smertefulle erfaringer. Vi kan også si det slik at komplekser er "løssprengte delpsyker" (Jung, 1992, s. 78). De oppfører seg som et "fremmedlegeme" i bevisstheten (ibid., s. 76).
Komplekset utgjør den beredskapen vi har, både emosjonelt og forestillingsmessig, til å møte andre mennesker med, og er dermed et slags kart over livet. Vi har altså en viss grunnfølelse, eller visse grunnfølelser, som vi går ut i verden med, og vi tolker andre og deres reaksjoner ut i fra de forestillingene som er knyttet til denne grunnfølelsen. Gode, nærende og støttende relasjoner i oppveksten fører til at et menneske utvikler et selvbilde som gjør at det føler seg trygg i verden, og man utvikler et positivt kompleks. Og omvendt, en som har opplevd mye avvisning eller overgrep, vil nødvendigvis møte andre menneskers holdning med mistenksomhet, og i alle fall med en viss reservasjon.
Kompleksene betegner altså en slags virkelighetsoppfatning - “briller” som vi ser verden med. Av den grunn karakteriseres kompleksene av ensidighet. I kompleksene avbildes, så å si, de pregende relasjoner i livet. Derfor kan vi også kalle kompleksene for “interaksjonsprodukter”.
Kompleksene konstelleres i møte med andre mennesker - det er da vi tar på oss “brillene” og våre grunnleggende erfaringer med relasjoner aktiveres. Ordet konstelleres kjenner vi best fra astrologien, der vi snakker om stjernekonstellasjoner. Det betyr at stjernene er gruppert i forhold til hverandre. Når et kompleks er konstellert, betyr det at følelser som er knyttet til hverandre gjennom bestemte hendelser i livet, blir aktivert. Hvis det handler om et såkalt negativt kompleks, så er bevisstheten sterkt preget av det, og personene det gjelder, hemmes av den grunnleggende forestillingen om at ”jeg er dum” og andre er ”flinkere”, ”mer voksne”, ”vet ting bedre” osv. Enhver situasjon mellom to mennesker som blir emosjonelt ladet, som blir følelsesmessig betent, forutsetter et kompleks. I mange parforhold snakker man forbi hverandre fordi bevisstheten er så preget av det indre kartet man har med seg.
Arketypene er den dynamisk underliggende grunn som den enkelte bygger sine erfaringer i livet på og utvikler en spesiell karakteristisk psykologisk orden ut i fra (Stevens, 2006, s. 75). Kompleksene har derfor en arketypisk kjerne, dvs. at de dannes i forhold til livsnødvendige relasjoner, først og fremst foreldre eller andre nære omsorgspersoner. Vi snakker om mors- og farskompleks som de grunnleggende kompleksene, og at andre komplekser springer ut av disse. Senere erfaringer kan så skape flere ”lag” i komplekset, og det kan være følelser knyttet til mange ulike situasjoner og i ulik alder som aktiveres på en gang. Det kan bli en såkalt dominoeffekt. Dieckmann snakker om kompleksets kjerne, arketypen og den opprinnelige krenkelsen, og kompleksets ’skall’, som består av aktuelle hendelser som trigger komplekset/emosjoner, også subjektive tolkninger av hendelser, tidligere erfaringer/minner og fantasier omkring disse, bilder og fantasier (Dieckmann, 1996, s. 15).
Dannelsen av komplekser fører også til at vi utvikler visse reaksjonsmønstre for å avverge faren eller en ny smertefull erfaring. Slike reaksjonsmønstre kan for eksempel være tilpasning til andres forventninger, at alt vi gjør er preget av prestasjonsjag, eller vi tar ansvar for alt og alle i ”alle” situasjoner, er “greie” langt utover det som er tjenlig både for oss selv og andre. Vi kan også reagere med tilbaketrekning, bli usynlige, unndra oss ansvar, unndra oss å komme frem med egne behov, ønsker eller meninger - for det er ikke “lov”, og vi kan eventuelt flykte inn i egen fantasiverden eller i et rusmiddel. Noen kan også utvikle en stor grad av manipulasjon og kontroll.
Komplekset utgjør altså:
1. en bestemt grunnfølelse
2. bestemte forestillinger/fantasier knyttet til denne grunnfølelsen (”kart”)
3. en bakenforliggende erfaring, eller samling av erfaringer
4. fortrengte og ubearbeidede følelser
5. reaksjonsmønster som har til hensikt å hindre smerten i å komme til
overflaten
Når de ubehagelige følelsene overvelder oss, innebærer det at visse deler av en enhet i det indre psykiske økosystemet har vokst seg stort og tatt til seg ”næring” fra andre enheter, ifølge Dieckmanns tenkning om komplekser som et indre økosystem.
Komplekser dannes ikke bare i barndommen, men gjennom hele livet.
I psykoterapi er komplekser et diagnostisk redskap. Ved å kartlegge de mest sentrale kompleksene får vi et bilde av hvilke emosjoner personen enten har fortrengt eller også er styrt av og som dermed hemmer livsutfoldelsen. Hvis forstyrrende komplekser ikke blir bearbeidet, utvikles symptomer som eksempelvis depresjon, angst osv.
Vi finner parallelle begreper til komplekser innenfor psykoanalysen og i andre psykologiske retninger. Daniel Stern, en psykoanalytiker som er spesielt kjent for sin spedbarnsforskning, bruker begrepet RIG - representations of internalized generalizations - for å betegne nettopp erfaringer som har skapt en bestemt oppfatning av andre mennesker og forholdet til dem (Kast, 1994, s. 40). Innenfor selvpsykologien brukes begrepet script som bilde på det samme. Et script er et ”manus” man har fått utdelt, så å si. Det inneholder den ”rollen” man spiller i livet, altså det selvbildet man har utviklet og som preger relasjoner senere i livet. Objektrelasjonsteoriens ”indre objekter” svarer også til kompleksenes pregende skikkelser. Innenfor transpersonlig psykologi finner vi Stanislav Grofs “COEX” – condensed experience systems – systemer av fortettede opplevelser (Grof, 2001, s. 43).
Positive komplekser og komplekser med impulser til videre utvikling
Når vi snakker om komplekser i terapeutisk sammenheng, tenker vi gjerne på de negative kompleksene, eller de kompleksene som virker negativt inn på vår selvfølelse og vårt handlingsmønster. Vi kan selvsagt også være preget av positive erfaringer i oppvekst og gjennom livet ellers, og følgelig kan vi ha utviklet positive komplekser. Noen ganger er komplekser fylt med glede og kan være en kilde til styrking av selvfølelse i vanskelige tider, og det er viktig å anerkjenne også slike komplekser (Kast, 1990, s.
Nå er det imidlertid ikke alltid slik at et positivt kompleks fører til at man alltid og til alle tider føler seg vel i verden – et positivt kompleks kan skape for store forventninger i møte med andre mennesker. En person som er preget av et positivt kompleks, kan lett oppleve skuffelser og krenkelser når ”verden” ikke stemmer overens med forestillingen.
Problemer kan også oppstå for mennesker med et positivt foreldrekompleks når foreldrenes verdier og holdninger senere i livet blir altoverskyggende, og det individuelle ikke blir utviklet. Da får det positive foreldrekomplekset en negativ virkning, fordi en slik person vil føle seg bundet til forestillinger og verdier som ikke er hans eller hennes. Når det ubevisste presser på for at individet skal ta i bruk ennå ukjente sider og kvaliteter, og kanskje må forlate tidligere holdninger til seg selv og andre, så kan det oppstå store indre konflikter.
Jeg-komplekset og dets forhold til andre komplekser
Det vi kaller jeget er også et kompleks som er ansvarlig for hvordan vi håndterer de andre kompleksene. ”Jeg-komplekset er både et innhold i bevisstheten og betingelsen for bevisstheten” (Jung, 1971, § 810. Min overs.). De andre kompleksene opptrer i tilknytning til jeg-komplekset og blir bevisstgjort gjennom det, det vil si når andre komplekser blir konstellert og dermed fører til ubehag (Jung, 1992, s. 151). Det er knyttet bestemte emosjoner også til jeg-komplekset. Først og fremst betegnes det av en ”særlig sterk indre sammenheng” (ibid., s. 150), og er forbundet med opplevelsen av kropp, kjønn, til opplevelsen av vitalitet, selvfølelse, egenbestemmelse og identitet. Til jeg-komplekset hører jeg-funksjoner som: tenkning, hukommelse, orienteringsevne, oppmerksomhet, motorikk, forsvarsmekanismer. Disse funksjonene kan imidlertid bli forstyrret av de ubevisste kompleksene. For eksempel kan oppmerksomheten bli preget hvis sterke emosjoner bryter gjennom til bevisstheten.
Det er jeg-kompleksets oppgave å integrere innholdet av de andre kompleksene, slik at vi blir helere mennesker. Jeg-komplekset kan forholde seg på ulike måter til de andre kompleksene, avhengig av hvor sterkt og fleksibelt det er. Har vi det vi kaller et sterkt jeg med en god indres struktur, vil vi kunne kjenne på alle følelsene som kanskje overvelder oss i første omgang, og vi vil kunne spørre oss selv hvorfor vi reagerer så sterkt, hva reaksjonene har med vår personlige historie og ubearbeidede/uutviklede sider å gjøre. Videre vil vi så kunne plassere hvor følelsene egentlig hører hjemme og kanskje reagere mer adekvat i den aktuelle situasjonen.
Føler man seg følelsesmessig truet på en måte som ikke er til å bære, for eksempel ved at man mister ansikt, føler skam, blir overveldet av usikkerhet og angst, kan det tenkes at forsvarsmekanismene trer i kraft. Man finner forklaringer på og mestringsstrategier for det som skjer, for eksempel ved å nedvurdere den som har trigget et ømt punkt i oss. Vi forklarer det med at ”Hun er sikkert bare misunnelig på meg”, ”Han vil vel bare være i sentrum” og lignende argumenter. Det kan tenkes at det er tilfelle, men det er samtidig viktig for vår egen utvikling å finne ut hvorfor vi føler oss krenket, og lære oss å skjelne mellom det som tilhører oss selv og det som tilhører andre.
Ofte projiserer vi innholdet i kompleksene inn i andre mennesker. ”Projeksjonen skjer automatisk og spontant. Den er der, ganske enkelt; man vet ikke hvordan den oppstår. Man finner den, simpelthen” (Jung, 1992, s. 161). Det er et naturlig fenomen som gjør at gamle relasjonsmønstre blir aktivert, og fører til at vi plasserer kvaliteter og personlighetstrekk hos andre mennesker. I sin tur fører projeksjoner til at vi blir tiltrukket av eller føler irritasjon eller aversjon overfor disse menneskene. Fenomenet gir oss samtidig en mulighet til å bli kjent med det projiserte innholdet og etter hvert integrere det. Da trekkes projeksjonene. Denne prosessen skjer gradvis, fra en overbevisning om at det projiserte innholdet faktisk er å finne i den andre personen, via en anelse og etter hvert en erkjennelse av at dette ikke er tilfelle, og frem til en utforsking av hvordan mønsteret og dermed projeksjonen har oppstått (Samuels mfl., 1996, s. 114).
Jeget kan også identifisere seg med komplekset. Da kan man komme til ubevisst å skyve andre inn i den rollen man selv hadde som barn for eksempel. Andre blir offer på samme måte som vi selv var et offer den gang komplekset ble dannet og vi faktisk var offer for omgivelsenes krenkelser og avvisninger. Vi kan da komme til å oppføre oss på samme måte som våre omsorgspersoner gjorde. I en terapisituasjon kan terapeuten også bli fanget av en klients kompleks, noe som utgjør en svært utfordrende situasjon. La oss ta et eksempel: En kvinne som opplevde å bli oversett som barn på grunn av alkoholiserte foreldre, er engstelig for ikke å bli forstått av terapeuten. En gang hun ikke følte seg forstått, lukket hun seg inne i seg selv og så på terapeuten med et tomt, glassaktig blikk. Terapeuten følte da det klienten hadde opplevd i sin barndom, da mor eller far ble fjerne i blikket og liksom så gjennom henne med det samme glassaktige blikket. Da terapeuten formidlet hva hun følte og på den måten viste at hun forsto hvor smertefullt det hadde vært å ikke bli sett, skjedde det en endring i klienten, og det ble et vendepunkt i terapien (Riedel, 2006).
I noen tilfeller kan komplekset være ubevisst og ha liten energi
Komplekset kan også være kjent for jeget, men i noen tilfeller er vi ikke i følelsesmessig kontakt med det. Det skjer for eksempel i tvangsnevroser. Man kan være bevisst på at å kontrollere om platene på komfyren er slått av ti ganger før man klarer å løsrive seg, men samtidig mangler man kontakt med de bakenforliggende følelsene, som eksempelvis kan dreie seg om sinne.
Kompleksenes uttrykk i symboler
I de symbolene som oppstår i drømmer, fantasier og i imaginasjon avbildes komplekset. Kompleksene er ”de handlende personer i våre drømmer” (Jung, 1992, s. 77).
Engasjementet i klientens hele personlighet – og historie – aktiverer klientens ubevisste og dermed symboldannelsen (Kast, 1990, s. 179). Drømmene viser klientens komplekser og de dertil hørende relasjonsmønstre, og de kan vise klientens potensial. Fordi det ubevisste bringer frem sider vi ikke umiddelbart kan se med vår bevissthet, er drømmene så viktige. La oss se på et eksempel.
En kvinne hadde store problemer i forhold til sin mann uten helt å forstå hvorfor, for de kunne også ha det så fint sammen. Konfliktene som stadig oppsto, førte til at hun ble svært nedfor. I prosessen med å finne ut hvorfor hun reagerte så sterkt, drømmer hun at hun befinner seg i Frankrike sammen med sin mann. Mannen tar livet av en kvinne, men ingen har ennå oppdaget det. De er enige om at vedkommende var truende for dem, slik at hun måtte drepes. De parterer liket og begraver det, men drømmeren vet at det vil komme for en dag. Så er de på reise videre, men hele tiden henger trusselen om å bli oppdaget der.
I en annen drøm omtrent på samme tid drømmer hun at hun er ute og sykler, og det går så tungt. Så oppdager hun at hun trekker en vogn med moren og broren oppi.
I samtalen kom det frem at kvinnen som ble myrdet, kunne ha noe å gjøre med drømmerens kreative evner, som det nærmest var en livsoppgave for henne å bruke. De stadige konfliktene i forholdet kunne til tider gjøre det vanskelig å utføre det arbeidet hun ønsket å gjøre. Kanskje hadde den drepte kvinnen også noe å gjøre med drømmerens klarhet og styrke, og ikke minst: hennes evne til å stole på egne vurderinger. Det var et tema vi hadde vært innom mange ganger. Drømmen viser at viktige aspekter av henne måtte ryddes av veien, for de virket ”truende” på forholdet til mannen. Uten tilpasning ble forholdet konfliktfylt, og når hun tilpasset seg for mye, ble hun deprimert. Den dominerende følelsen i drømmen er skyldfølelse, en adekvat reaksjon fordi kvinnen gjør seg skyldig i noe destruktivt overfor seg selv når hun tilpasser seg for mye.
Da vi snakket om den andre drømmen, kunne vi se hvor mønsteret hadde sin opprinnelse, at det henger sammen med forholdet til broren og moren. Broren tok veldig mye plass i oppveksten, og derfor følte kvinnen (drømmeren) seg avvist. I kjølvannet av det utviklet hun et mønster der hun tilpasset seg andres forventninger, og egne følelser ble fortrengt. Så her er vi ved opprinnelsen til mønsteret, som førte til at hun ble deprimert. Hun trekker så å si med seg dette forholdet, denne pregingen, mønsteret som ble utviklet fordi følelser ikke ble sett og anerkjent. Disse to drømmene viser forskjellige aspekter av det samme komplekset, og de hjalp kvinnen til å se mønsteret klarere. (Eksemplene er hentet fra en artikkel i Gestalttidsskriftet, Hognestad, 2007)
Mange ganger kan maling av en drøm, en fantasi eller et indre bilde være et godt hjelpemiddel til å håndtere og integrere komplekset. Gjennom maling skapes det for det første en kanal for de overveldende følelsene. Følelsene får en form som det er lettere å forholde seg til fordi de er ”der ute”, på papiret. Dermed kan den indre spenningen reduseres. Fantasien kan stimuleres på en konstruktiv måte, og slik kan det dannes nye måter å forholde seg til det følelsesmessige innholdet på. Ved å male blir man aktiv, og man lar barnet i seg leke. Da konstelleres noe nytt. I etterkant kan det være en stor hjelp å snakke om bildene, slik at man får hjelp til å sette ord på de følelsene som bildene inneholder og slik også lærer å romme følelsene.
Symbolet er ”brennpunkt for den psykiske utvikling og bærer av den skapende kraft i den terapeutiske prosess” (Kast, 1992, s. 40. Min overs.). Energien i kompleksene kan frigjøres ved at en lar bildene og fantasiene komme til overflaten og bearbeider dem. Dermed kan også andre sider av personligheten bli aktivert og ressursene bli satt inn. Slik ”plukker man opp tapte og fornektede stykker og vever dem inn i helheten” (Stein, 2006, s. 212).
Eventyr som symboler for komplekser og veien ut av deres grep
I eventyrene er kompleksets virkning (symptom) vist i symbolsk form i begynnelsen av fortellingen, for eksempel i beskrivelsen av en konge og en dronning som har alt, bortsett fra det livgivende og det fremtidige: barn. Dynamikken er borte, slik at livgivende impulser ikke får vokse frem. Et kompleks – gjerne i bilde av et troll eller en trollkjerring – ligger til grunn for denne stagnasjonen. Løsningen er så symbolisert ved den veien hovedpersonen må tilbakelegge og de prøvelser han/hun utsettes for inntil prinsen eller prinsessen er forløst og trollet eller en heks er ufarliggjort. Da kan skatter hentes ut av berget – symbolet på energi. Den raske og strake veien finnes ikke, bare den veien som fører inn i et ukjent og gjerne kronglete landskap og som går over “berg” og gjennom ”blåner” - det er en lang prosess - og der dyr og mennesker dukker opp når man minst venter det, og merkelige ting skjer - det finnes også hjelpende krefter. Dyr og mennesker som får hjelp og siden blir de gode hjelperne, kan vi se på som bilder på følelser og egenskaper som frigjøres og kan brukes konstruktivt i forhold til andre mennesker. Gjennom et slikt arbeid brytes eller løsner gamle mønstre, og den egentlige personen og ens egentlige livsmønster blir tydeligere.
Komplekser og gudsbilder
Mennesker som vokser opp i strenge religiøse miljøer eller senere i livet kommer inn i religiøse grupper som ikke tar nok hensyn til den enkelte, kan ofte få forsterket allerede eksisterende negative foreldrekomplekser. Dette kan i sin tur påvirke opplevelsen av forholdet til Gud.
I kristne miljøer kan forkynnelsen mennesker blir utsatt for, være preget av at mennesket omtales som utelukkende syndig, og i kjølvannet av det, blir selvfølelsen undergravet. Et barn som får høre at “Gud vil du skal være et solskinnsbarn”, slik det lyder i en kristen barnesang mange er vokst opp med, danner lett forestillinger om at det er ”forbudt” å vise negative følelsesytringer. Det å være ”snill” blir idealet. Dette skjer selv om det ikke sies eksplisitt. Sårethet og sinne blir gjerne forbundet med skam og må skjules. Mye livsutfoldelse er blitt dempet med appell til skyldfølelse. Hvis et menneske opplever liten følelsesmessig bekreftelse og til og med avvisning og krenkelser fra nære personer, dannes det en selvoppfatning der følelsen av å ikke være noe verdt blir dominerende. Den “kjærlige Gud”, som han eller hun hører mye om, blir utilgjengelig for dem. Slik dannes det også et splittet gudsbilde. Gud som utelukkende god blir i realiteten en avvisende Gud. Skylden for at vedkommende ikke “tror”, blir lagt på personen selv, og det blir ikke stilt spørsmålstegn ved formidlingen.
En kvinne som vokste opp i et strengt kristent miljø hadde den forestillingen at hun etter døden ville bli slynget alene ut i et kaldt kosmos. Den “kjærlige Gud” kunne altså støte henne ut i den ytterste ensomhet. Bakgrunnen for dette var at foreldrene - og forkynnerne - påvirket gudsbildet i en negativ retning ved å avvise henne, ved ikke å bekrefte hennes følelser og tanker om livet. Det hun sa ble definert som feil. Hun fikk stadig høre at “slik går det ikke an å tenke”. Barn tenker “slik”. Og barn trenger å bli lyttet til og forstått uten å bli korrigert. Det ble ikke denne kvinnen. Hun ble stadig irettesatt og kritisert fordi hun følte og tenkte “feil”. På den måten ble avstanden større og større både til foreldrene og til den kjærlige Gud. Ensomheten ble dominerende.
Når et negativt gudsbilde, eller et splittet gudsbilde utvikles, skyldes det altså at omsorgspersonenes holdninger blir egne holdninger som i neste omgang projiseres inn i Gud. ”Kartet” som er dannet, anvendes ubevisst også på Gud. Foreldres og forkynneres holdninger internaliseres, slik at det ikke lenger er mulig å skjelne mellom foreldre/forkynnere og Gud. På det følelsesmessige planet går de over i hverandre. Grensene og skillet viskes ut. I jungiansk psykologi snakker vi i slike tilfeller om et negativt foreldrekompleks, mens man i nyere psykologi innen psykoanalysen (objektrelasjonsteorien) sier at “de indre objekter” projiseres på Gud. De indre objekter er altså holdningene som nære personer preger et barn med.
I kjølvannet av en slik problematikk som er skissert foran forsøker personen desperat å “tro” for å forløses, men får det ikke til, og dermed undergraves selvfølelsen ytterligere. “Det må være noe galt med meg siden jeg ikke kan tro”, er tanker som lett kommer. Da utvikles lett strategier som tilpasning til andres forventninger og en tilsidesettelse av egne følelser og behov. Av og til kan det utvikle seg til fullstendig underkastelse. Da er veien til å bli et offer både for forkynnelse og for forkynnere nær.
I noen alternative miljøer oppstår de samme mekanismene som i kristne miljøer. Det skjer for eksempel når ledere er ubevisste om sine narsistiske trekk. De kan snakke om sine ”visjoner” for å være i sentrum og få beundring Da kan en deltaker lett oppleve å ikke være ”bra nok” og begynne å strebe etter anerkjennelse gjennom å tilpasse seg de forventningene som rår i det aktuelle miljøet.
Konklusjon
Komplekser hører til vår psyke og utgjør vårt indre landskap. Vi kjenner alle til hva de såkalte negative kompleksene gjør med oss. Noen ganger overrumpler de oss med sterke emosjonelle utbrudd, andre ganger styrer de vår atferd på en måte som hindrer vår utvikling og utfoldelse. De kan projiseres både på andre mennesker og på våre bilder av Gud. Jeg har i denne artikkelen forsøkt å beskrive hva komplekser er, at de dannes i samspillet med nære personer i oppveksten og utvikles videre gjennom ulike hendelser og relasjoner opp gjennom livet. Slik utvikles vårt indre økosystem. Når enkelte negative komplekser dominerer, er det avgjørende er hvordan vi forholder oss til dem. Hvis vi kan se på dem som en utfordring til å forstå mer av oss selv og livet, kan arbeidet med dem bidra til å gjenopprette forbindelsen med den vi egentlig er ment å bli, vårt opprinnelige mønster, så å si. Gjennom symbolene i drømmer og eventyr, kan vi få hjelp til å se hvilke følelser og krefter som virker i det ubevisste. Slik kan vi bearbeide det som trengs å bearbeides og utvikle sider og kvaliteter som er blitt liggende brakk i kjølvannet av de sterke følelsene som vi av ulike grunner har vært nødt til å fortrenge underveis.
Litteraur
Dieckmann, H. (1999). Complexes. Diagnosis and Therapy inAnalytical
Psychology. Illinois: Chiron Publications.
Grof, S. (2001). Fremtidens psykologi. Den moderne bevidshedsforsknings
Persepktiver. Valby: Borgen
Hognestad, A. (1997). Livskriser og kreativitet. Et jungiansk perspektiv. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Hognestad, A. (2004). Når dører åpner seg. Drømmer, religiøse erfaringer og andre grenseerfaringer.
Jung, C.G. (1992). Analytisk psykologi. Oslo: Cappelen.
Jung, C.G. (1966). Psychology of Transference. Collected Works, Vol. 16.
Jung, C.G. (1971). A Contribution to the Study of Psychological Types. I Psychological Typology. Collected Works, Vol. 6.
Jung, C.G. (1968/1992). Psykisk energi. Oslo: Cappelen.
Kast, V. (1990). Die Dynamikk der Symbole. Grundlage der Jungschen Psychologie. Olten: Walter Verlag.
Kast, V. (1994). Vater – Töchter. Mutter – Söhne. Wege zur eigenen Identität aus Vater- und Mutterkomplexen. Stuttgart: Kreuz Verlag
Riedel, I. (2006). Sinn finden durch die Sinne. Foredrag ved Internationale Gesellschaft für Tiefenpsychologie, Lindau.
Samuels, A., Shorter, B., Plaut, F. (1996). A critical dictionary of Jungian analysis.
Stein, M. (2006). Individuation. I R. Papadopolus (red.), The Handbook of Jungian Psychology. Theory, Practice and Applications. Hove,
Stevens, A. (2006). Archetypes. I R. Papadopolus (red.), The Handbook of Jungian Psychology. Theory, Practice and Applications. Hove,
Stevens, A. (1993).