Er Gud en intelligens i universet?
- virkelighetsforståelse, gudsforestillinger og våre orienteringspunkter
Astri Hognestad
Religion, religiøsitet og gudsforestillinger har beskjeftiget meg siden jeg var ung, og hele tiden har jeg søkt etter en forbindelse mellom religiøsitet/kristendom og det livet vi lever og den virkeligheten vi lever i. Det er viktig at min gudsforestilling ikke står i motsetning til min virkelighetsforståelse, men at den springer ut av forståelse av og erfaring med livet. Enhver gudsforestilling vil til syvende og sist handle om tro på noe som er helt annerledes enn det vår bevissthet kan forestille seg. Vi vil aldri kunne forklare livets mysterium og den kraft eller de krefter som virker i alt liv, men vår forståelse av livet og av kosmos endrer seg hele tiden. Da endrer også gudsforestillingene seg. Denne artikkelen er et forsøk på å si noe om den endringen av gudsforestillingen som skjer i dag.
Farvel til Gud som forelder
Hva mener vi egentlig når vi sier ‘Gud’? For noen dreier det seg om en makt forbundet med trøst og trygghet. For andre er det et betent begrep, et ord knyttet til negative erfaringer innenfor snevre kristne rammer. Betegnelser på Gud som ‘han’ eller ‘far’ har vært vanlig innenfor kristen forkynnelse. Selv om begrepet uttrykker noe omsorgsfullt og beskyttende, er det et personifisert maskulint gudsbilde som virker begrensende for mange. For å bøte på mangelen på det feminine i gudsbegrepet, har mange kvinnelige prester innført bønner der de tiltaler Gud som “vår mor”. Det er en utvidelse av gudsbildet som er viktig for mange mennesker.
“Når det skjer så mye vondt på jorden, kan ikke Gud finnes”, er et vanlig utsagn blant skeptikere. Men utsagnet springer ut av ett bestemt gudsbilde, nemlig forestillingen om en makt som skal ordne opp og sette grenser, altså en makt utenfor mennesket som har en slags foreldrerolle eller en rolle som regjeringssjef med uinnskrenket makt. Et slikt gudsbilde kan lett komme til å frata mennesket sitt ansvar for livet.
Bildet av ‘Gud’ som foreldreskikkelse, enten det er mor eller far, fungerer dårlig av flere grunner. For det første er vår forståelse av verden og kosmos så enormt utvidet i forhold til den tid da disse bildene av Gud ble skapt, at det for mange ikke lenger gir mening å ha den type forestillinger om Gud. Når negative erfaringer i forhold til foreldre og andre autoritetspersoner har vært dominerende i oppveksten, overføres disse erfaringene ubevisst på ‘Gud’- inntil en bearbeiding er foretatt. Gud blir streng, fordømmende og avvisende som foreldrene har vært det. Man får en forestilling av Gud preget av de følelsesmessige erfaringene man har med seg. I boken Gode Gud? Gudsforgiftning og gudsbilder (2003) beskriver Rosemarie Köhn og Susanne Sønderbo nettopp hvordan slike foreldrebilder utvikles i oppveksten og senere overføres til Gud.
Hvordan vi oppfatter hva eller hvem Gud er, avhenger av personlige erfaringer i oppveksten, av kulturen vi lever i, av de livsbetingelsene vi er omgitt av og den de kunnskapene og den forståelsen vi har av verden og av kosmos. Foreldrebildet av Gud, eller en personifisert guddom, synes imidlertid å gi mindre og mindre mening. Det betyr imidlertid ikke at mennesker ikke kan føle seg omsluttet av noe større, være gjennomstrømmet av fred, for eksempel. Nye, og kanskje mer åpne bilder for de erfaringene mennesker gjør, er nødvendige. Før vi går inn på slike forestillinger og bilder, skal vi se litt på den historiske utviklingen av våre gudsbilder.
Fra ’makter’ til en monoteistisk gudsforestilling
Hvordan har så gudsbildene utviklet seg gjennom tidene? Til alle tider har mennesker skapt seg forestillinger om den makt eller de makter som styrer våre liv. I en tid da menneskene levde utelukkende av jakt, og de var utsatt for naturens krefter mer direkte enn vi i vår vestlige verden er i moderne tid, ble gudsforestillingene preget av nettopp naturens rytme og til tider overveldende krefter. Naturens og livets ulike aspekter ble uttrykt i forestillinger om guder og gudinner. Etter hvert ble disse forestillingene uttrykt i mytologien i de ulike religioner. Læren om guder og gudinner er uttrykk for grunnleggende erfaringer og forestillinger i livet, erfaringer med makter som går utover den personlige sfære. Forholdet til og dyrkingen av disse maktene har vært grunnlaget for utviklingen av religionene. Noen slike bilder fra tidligere religioners mytologi kan dukke opp i drømmer hos dagens mennesker (Corbett, 1996, Hognestad, 2003). Bildene av ‘maktene’ har ofte vært menneskelignende skikkelser, og dyrene som har vært forbundet med dem, har uttrykt ulike sider ved dem som styrke, klokskap, beskyttelse, mykhet, men også farlige sider som raseri og uberegnelighet.
Det har skjedd en utvikling fra troen på ulike makter og henimot en monoteistisk gudstro som følge av en lang prosess i flere kulturer. Eksempelvis er den klassiske Jahvetroen innenfor jødedommen, som er grunnlaget for den kristne gudsforestilling, et resultat av en lang historisk utvikling og heftige konfrontasjoner mellom de ulike grupper og konger både internt, hos israelittene selv, og i møte med den kulturen de var omgitt av (Hognestad, 1994, s.
Brytningen mellom en gudinnekult og troen på en patriarkalsk krigergud skjedde i hele Midtøsten og nære Østen, og gjenspeiles i endringen av enkelte kultiske bilder. (Baring & Cashford, 1991, s.
Vår virkelighet og behovet for nye gudsbilder
Som nevnt ovenfor så baner nye forestillinger eller gudsbilder seg vei fordi de gamle bildene og forestillingene ikke lenger gir mening. Vi står overfor en endring i verdensbildet, som kanskje er enda mer revolusjonerende enn det som skjedde på Galileis tid da jorden mistet sin posisjon som verdens sentrum, og det ble klart at jorden kretset rundt solen. Naturvitenskapens oppdagelser de siste tiårene åpner for et perspektiv på verden, på kosmos, som kan både skape angst og ærefrykt. Derfor utfordres vi også til å utvide våre forestillinger om Gud eller det guddommelige. Jorden kretser rundt solen sammen med andre planeter, som utgjør vårt solsystem. Vårt solsystem er en knøttliten del i utkanten av en gigantisk galakse med ufattelige mengder med andre soler, stjerner, og med avstander som det er vanskelig å forestille seg. ”Vår” galakse er en blant millioner av millioner galakser, som beveger seg bort fra hverandre fordi verdensrommet utvider seg. Det svimler for oss når vi begynner å tenke på hva som er ”utenfor” og om det finnes noe ”utenfor”. Den moderne fysikken, som gjerne går under betegnelsen kvantefysikk, beskriver en verden ”bak” eller ”i” den synlige verden som er like svimlende som astronomien. Når kvantefysikerne videre snakker om at det kanskje finnes flere parallelle universer, som har forskjellige kvaliteter eller oppfører seg på forskjellige måter og annerledes enn vårt univers, da kan man enten bli grepet av panikk eller av nysgjerrighet og ydmykhet. Det er skremmende og fascinerende på samme tid. Og Gud? Kanskje smadres våre forestillinger i møte med disse perspektivene? Eller knuses de for at en utvidet forståelse kan vokse frem?
I tråd med endringene av vårt syn på kosmos er det mange som forsøker å formulere forestillinger om det som befinner seg utenfor vår vanlige og begrensede erfaringsverden på en helt ny måte og med helt andre begreper og bilder. Noen snakker om en “kosmisk sammenheng” eller “kosmisk bevissthet”. Andre bruker begrepet “det transcendente”, ikke bare i betydningen det som går utover det personlig ubevisste, slik man gjør det innenfor jungiansk psykologi (det kollektivt ubevisste), men også for å betegne en virkelighet utenfor mennesket.
En energetisk bakgrunn – grunnlaget for et nytt gudsbilde?
Forskere innenfor naturvitenskapen har tradisjonelt vist stor skepsis overfor forestillinger om en Gud, selv om enkelte fysikere har utgjort et unntak. Denne tendensen har endret seg i og med utviklingen fra klassisk fysikk til kvantefysikk. Med kvantefysikken kommer mysteriet tilbake i naturvitenskapen (Sabbadini, 2003). Gudsforestillingene endrer seg med utvidet forståelse av verden og kosmos.
Jung hadde en utstrakt korrespondanse med fysikeren Wolfgang Pauli, noe som bidro til å utvikle hans teori om arketypene, som igjen danner grunnlaget for hans oppfatning av religiøsitet. Arketypebegrepet er gjenstand for mye diskusjon blant jungianere, og kan også forstås som en slags parallell til det som kalles selvorganisering innenfor fysikken (Sabbadini, 2007). På bakgrunn av korrespondansen mellom Pauli og Jung diskuterer Susanne Gieser sammenhengen mellom arketyper og nyere naturvitenskap nærmere i sin bok The Innermost Kernel: Depth Psychology and Quantum Mechanics (2005). I vår sammenheng er spørsmålet: har arketyper og de nyere erkjennelsene innenfor fysikken noe å gjøre med vår forståelse av religiøsitet eller vår erfaring med det guddommelige?
Fysikere som eksempelvis David Peat og Paul Davis har beskjeftiget seg med de konsekvensene for vår oppfatning av verden og livet som erkjennelsene i nyere fysikk, nødvendigvis må føre til. Disse to har på grunnlag av sin innsikt et helt annet gudsbilde enn de bildene mange av oss er vokst opp med, og som jeg har sagt noe om tidligere i dette kapitlet. Når man ser på hvordan kosmos er bygget opp - eller riktigere: hele tiden utfoldes - og hvordan det fungerer, så blir det vanskelig å opprettholde forestillinger om en “allmektig” Gud som står “utenfor” skaperverket. Kosmos er en levende organisme som ikke er satt i gang en gang for alle som en avsluttet helhet, men som er i stadig endring.
Paul Davis er en blant flere som har forsøkt å formidle noe av sin viten og sine refleksjoner om naturvitenskapelige funn og forholdet til religion og til spørsmålet om Gud på en tilgjengelig måte. Han sier i boken God and the new physics (1990) at vitenskapen er en mye sikrere vei i søken etter Gud enn det religion er:
Det er min dype overbevisning at det er bare ved å forstå verden i alle dets aspekter (...) at vi kan forstå oss selv og meningen bak universet, vårt hjem (Davis, 1990, s. 229).
Naturvitenskapens funn danner grunnlaget for å beskrive og forstå virkeligheten, og tolkningen av resultatene (forståelsen) springer ut av mulige tolkningsprinsipper, en filosofi. Vestlig naturvitenskap har tradisjonelt sett bygget på tre grunnleggende prinsipper: 1) Forståelsen av at det finnes en ytre, objektiv verden, som sansene våre kan oppfatte, og at gjenstandene har egenskaper som finnes uavhengig av om de blir observert eller ikke. Dette kalles realisme.
2) Man har ment at komplekse systemer kan forstås ut i fra deres enkelte deler og samhandlingen mellom disse, for eksempel menneskekroppen med celler, kjemiske prosesser osv. Videre kan den som studerer et fenomen gjøre det innenfor et bestemt sted, og behøver ikke ta hensyn til noe som skjer langt borte. Det er reduksjonisme. 3) Det tredje prinsippet i naturvitenskapen kalles determinisme. Det innebærer at hendelser er forbundet gjennom årsak-virkning, og hvis man bare hadde nok informasjon om et fenomen, så ville man kunne forklare hvorfor det skjer (Sabbadini, 2003).
I motsetning til naturvitenskapens realisme kalles indisk filosofi idealistisk filosofi, fordi den hevder at verden skapes av vår bevissthet, at det ikke eksisterer en ytre, objektiv verden. All ytre virkelighet sies å være illusjon, “maya”. Idealisme og realisme er altså i denne sammenhengen brukt som betegnelser på grunnleggende filosofiske holdninger, og ikke slik vi vanligvis bruker ordene. I dagligtale snakker vi om å være idealistisk når vi for eksempel mener at et menneske gjør noe for et høyere formål og ikke ut i fra egeninteresse. I denne sammenheng handler det altså om en måte å se på verden på, en virkelighetsforståelse, som har konsekvenser for oppfatningen av verdens tilblivelse og det som skjer “under overflaten”, det vil si hvordan verden, materien egentlig oppfører seg på det nivået som vi vanligvis ikke kan observere.
De forskningsresultatene som kvantefysikken har kommet frem til er så komplisert, så forunderlige og så annerledes enn hva klassisk fysikk har beskrevet, at den forståelsen som realisme, reduksjonisme og determinisme utgjør grunnlaget for, blir for snever. Det filosofiske perspektivet må utvides. Heller ikke den indiske filosofis idealisme synes å være tilstrekkelig. Verken realisme alene eller idealisme alene er et fullstendig “kart” over virkeligheten. Verden er ikke “virkelig” eller “illusjon” (Sabbadini, 2003). Det dreier seg heller om at virkeligheten viser forskjellige sider på forskjellige nivåer, avhengig av måten den utforskes på. Alle våre “kart” og teorier er begrensede. Kvantefysikken lar oss se inn i en dimensjon så fjern fra den vi er vant til å orientere oss i, at den utfordrer vår fantasi til det ytterste. Vi har ikke øyne som kan se det kvantefysikken åpenbarer, og vi har ikke en hjerne som kan forstille seg den. Gjennom matematikken aner vi den, men tenkningen vår er uunngåelig klassisk. Vår hjerne og vår tenkning har utviklet seg gjennom en uendelighet av tid for å kunne forholde oss til vår målestokk. Vi kan bare stå ved terskelen av det mysteriet kvantefysikken åpner en dør inn til (Sabbadini, 2003).
Hele vår teknologiske utvikling er basert på de ovennevnte prinsippene realisme, reduksjonisme og determinisme, men når det gjelder større og mer underliggende systemer i naturen og når det gjelder å forklare kosmos’ tilblivelse, så må disse prinsippene utfylles med andre tilnærmingsmåter. Den ensidige reduksjonistiske forståelsen av verden er brutt sammen i og med utviklingen av kvantefysikken på 1900-tallet. Kvantefysikken danner i dag grunnlaget for annen naturvitenskap som biologi og hjerneforskning.
Kvantefysikken viser at det er mye mer aktivitet “bak” eller “under” eller ”i” den synlige verden enn man tidligere har vært klar over (Davis, 1990, s. 18 ff.). Man har studert stadig mindre partikler, atomer, elektroner, neutroner, protoner, osv. og oppdaget at bak eller under de aller minste partiklene man har kunnet regne seg frem til, er det en uopphørlig “dans av skapelse og tilintetgjørelse som utgjør en enorm energetisk bakgrunn for den synlige verden” (Sabbadini, 2004). All aktiviteten utgjør, når alt kommer til alt, et slags mønster, stadig nye mønstre:
Det er mønstre overalt. På en måte utgjør de mønstrene som er relativt stabile og varige, materien, oss; de som er for flytende eller for ville, danner den bakgrunnen som vi kaller “vakum”, en turbulent sjø som ligger under og gjennomtrenger alt vi kjenner (Sabbadini, 2003. Min overs.).
David Peat uttrykker det slik:
Kort sagt, naturen inneholder arketypiske mønstre og symmetrier som ikke eksisterer på noen eksplisitt materiell måte, men er iboende (enfolded) i forskjellige dynamiske bevegelser i den materielle verden. Materien representerer (...) manifestasjonen av noe som ligger bortenfor det materielle domenet (Peat, 1988, s. 96. Min overs.).
Fysikken beskriver virkeligheten som en helhet og “umiddelbart forbundet” (ibid. s. 31). Alt har sammenheng med alt annet og kan altså ikke studeres som atskilte objekter på et bestemt sted, slik man tenkte seg det tidligere. Eksperimenter viser at den som observerer og det som observeres på en eller annen måte blir viklet inn i hverandre og kommer til å utgjøre et system som påvirker resultatet. Bevissthet (i betydningen observasjons- og refleksjonsevne) har altså innflytelse på hvordan verden oppfører seg. Mennesket som deltaker i de prosessene som foregår er nytt innenfor fysikken.
Materien inneholder altså, på et nivå vi ikke kan forestille oss, en enorm dynamikk. Ifølge Einsteins relativitetsteori gjelder det også tiden. Den kan strekkes ut og krympe, avhengig av den som iakttar noe som er i bevegelse. Et klassisk eksempel er tankeeksperimentet om en person på jorden som iakttar en person som reiser i verdensrommet med tilnærmet lysets hastighet. Den som reiser, opplever at han har vært borte i ett år, mens den personen på jorden som iakttar personen i raketten, har ventet i ti år (Davis. 1990, s. 121). Med høyere hastighet forandrer tiden seg - den “strekker seg”, så å si. Fortsettelsen av denne historien følger når personen i raketten begynner å spørre seg selv om hva den andre, iakttakeren på jorden, gjør akkurat “nå”. Problemet er at den tiden som personen i raketten befinner seg i ikke er den samme som tiden personen på jorden befinner seg i. “Nå” for personen i raketten er for eksempel 14. februar 2008 kl. 11.20 mens iakttakeren på jorden befinner seg i 2018 . “Nå” er altså et relativt begrep. Konklusjonen av dette er at hendelser ikke tilhører en fortid eller en nåtid, for fortid, nåtid og fremtid er begreper som vi mennesker er bundet av. Vi lever innenfor begrensninger som hjelper oss til å orientere oss i livet. Men “utenfor” vår tidsoppfatning er hendelsene der, de skjer ikke en etter en, selv om de oppleves som de følger etter hverandre (ibid. s. 123 ff.). ”Fremtiden kommer ikke senere” er en boktittel som uttrykker noe av det samme, og forfatteren begrunner det med at ”alt er i alt, og kommer derfor ikke etter hverandre” (Dürr/Panikkar, 2008).
Hvordan kan vi beskrive en guddommelig virkelighet i dag?
Hva betyr så fysikkens oppdagelser for vår oppfatning av det guddommelige? Som Davis påpeker, så blir det vanskelig å opprettholde enkelte begreper om det guddommelige, som at Gud er “evig” og “allmektig”. Det er begreper som gir liten mening, og som har vært knyttet til en forestilling om en gud som er uavhengig av og utenfor naturen, inkludert mennesket.
Paul Davis fremstiller forandringen i menneskets forestillinger om gud eller guder fra de tider da det først begynte å undre seg over det som skjedde i naturen og frem til i dag. I begynnelsen, mener han, ble naturens tildragelser tillagt et eller annet rådende temperament som siden ble knyttet til personligheter, guder og gudinner. Det var gudene som var sinte når en vulkan hadde et utbrudd, eller når det tordnet. Etter hvert ble tankene om en lovmessighet i naturen utviklet, men fortsatt kunne man ikke forklare verdens tilblivelse og de astronomiske foreteelser, og guder og gudinner ble skapere som satte det hele i gang, men ellers ble deres rolle skjøvet mer og mer i bakgrunnen i menneskenes forestillinger.
Med Isaac Newton og Charles Darwin kom det avgjørende skrittet i forståelsen av verdens og kosmos’ lover og utvikling. Det var nettopp den stadige utviklingen som kom i sentrum, men ut i fra tanken om en bestemt begynnelse. Verden må ha oppstått på et bestemt tidspunkt, og så har den utviklet seg videre av seg selv på grunnlag av bestemte forutsetninger i starten. Tanken om det mekanistiske universet ble utviklet. Universet ble sammenlignet med en gammeldags klokke som ble satt i gang og som man kunne beregne hvordan ville utvikle seg videre. Men da må det ha blitt satt i gang på en eller annen måte. Dette ga grobunn for tanken om en gud som skaper av universet, og som så betraktet hvordan det hele utviklet seg etter bestemte og forutsigbare lover på avstand. Universet ble sett på som en mekanisk klokke, og Gud ble en fjern Gud, en som sto utenfor skaperverket. Men som Davis påpeker, så blir det noe livløst over et slikt univers, og dessuten stemmer det ikke med erfaringen og heller ikke med forskningen.
Davis konkluderer med at forestillingen om en overnaturlig (supernatural) gud må vike plassen for en naturlig gud som er en del av kosmos. Han poengterer at “del av” ikke betyr at Gud kan plasseres et sted, like lite som vårt sinn og vår bevissthet (mind) kan plasseres et sted. Det betyr heller ikke at Gud er laget av atomer, sier han. Hjernen er det mediet som menneskets sinn eller bevissthet kommer til uttrykk gjennom. På samme måte kan hele det fysiske univers være det medium som “Guds bevissthet” (mind) kan komme til uttrykk gjennom. Det er ikke snakk om en kraft som gjennomstrømmer alt liv, understreker Davis, og mener at det heller dreier seg om et såkalt holistisk fenomen (Davis, 1990, s. 223). Holistisk betyr helhetlig. For å komme litt nærmere en forståelse av det begrepet, følger vi Davis litt videre.
Davis bruker flere bilder for å vise hva holistisk betyr og hva det innebærer. Trykksverten i en avis kan man studere på to forskjellige måter: 1) som bestående av et utall av bittesmå prikker, eller 2) som et helhetlig bilde hvis man ser det på avstand. Prikkene i seg selv gir ingen mening, men på avstand er det et mønster i hvordan prikkene er organisert, og dette mønsteret gir et helhetsbilde. Et annet eksempel er en maurtue, som utgjør et svært sammensatt system. En enkelt maur har en begrenset funksjon og alene kan den ikke vise maurtuas helhet, men studiet av alle maurene sammen i en tue viser at det oppstår et bestemt mønster i samhandlingen som utgjør en helhet og hensikt. Dette er det holistiske synspunktet. Man kan studere hver enkelt del for seg (reduksjonisme) og/eller det mønsteret som et system i sin helhet viser (holistisk). Davis mener at hele universet har en hensikt (Davis, 1990, s. 71), og David Peat snakker om en “objektiv intelligens” eller “skapende orden” som ligger til grunn for den utfoldelsen som skjer (Peat, 1988, s. 88). Jung sier noe tilsvarende når det gjelder mennesket:
Jeg kan ikke definere hva Gud er for dere. Jeg kan bare si at arbeidet mitt har vist empirisk at Guds mønster eksisterer i hvert menneske (...) (Jung i Dunne, 2000, s. 202).
Dr. scient. og psykolog Jørn Hokland beskriver i en artikkel hvordan hjernens elektromagnetiske felt kan forstås som grunnlaget for bevissthet. De elektromagnetiske bølger forplantes i et elektromagnetisk felt uten masse – et immaterielt felt. Og all materie, inklusive oss mennesker bader i universets elektromagnetiske spenningsfelt. Hokland argumenterer videre for at bevissthet er ”et subjektivt aspekt ved hjernens elektromagnetiske bølgemønster”. Under henvisning til en fysiker fra New Zealand, Susan Pockett, konkluderer han med at det ”er rimelig å hevde (…) at tesen (om bevissthet. Min tilf.) gir en ny og fornuftsmessig åpning for, eller sannsynliggjøring av, at det i universet eksisterer èn allvitende kraft, som også er knyttet til livets enhet” (Hokland, 2008).
En teolog ved navn Rex Ambler, 1. amanuensis i teologi ved Det teologiske fakultet i Birmingham, bruker ordet transcendens i sin beskrivelse av den større virkeligheten som vi omgis av:
Transcendens for meg er å erfare virkeligheter utover grensene for hverdagen, utover ens eget jeg; noe som man trenger å komme i kontakt med på en eller annen måte for å kunne oppdage hvem man er. Jeg tror det stammer fra en følelse, kanskje en svært diffus og usikker tilhørighet til noe mye større; verden - universet - noe som er et integrert hele og en opplevelse av at vi har en plass i dette (Ambler i Bastiansen, 2003, s. 67).
Denne uttalelsen inneholder også et slags gudsbilde, selv om ordet Gud ikke er brukt. Ambler snakker om en tilhørighet til noe som er “større” enn mennesket, “et integrert hele”. Det kan minne om Jungs utsagn der han sier at det avgjørende for mennesket er om det forholder seg til det uendelige eller ikke (Jung, 1975, s. 236). Men “transcendens” og “det uendelige” uttrykker den større virkeligheten, men ikke en personlig Gud man kan forholde seg til.
Mystikken, som finnes som en understrøm i alle religioner, har alltid beskrevet erfaringene med det guddommelige som et møte med en ”högre ellere en yttersta verkelighet” (Geels & Wikström, 1999, s. 199). Slike uttalelser inneholder også et gudsbilde som er mer omfattende enn et tradisjonelt gudsbilde, slik vi eksempelvis finner det i kristen forkynnelse i bilder av Gud som far eller mor.
Nye gudsforestillinger og våre orienteringspunkter
Naturvitenskapens oppdagelser og erkjennelser er fascinerende, og vår forståelse av verden og våre bilder av det guddommelige vil nødvendigvis bli påvirket av disse erkjennelsene. Eller kanskje det blir lettere å forstå og akseptere noen av de bildene som dukker opp i menneskers drømmer og noen av de erfaringene menneskene gjør når vi får et lite innblikk i den forunderlige verden vi er omgitt av, består av og er deltakere i. Kanskje er det lettere å gi slipp på fastgrodde forestillinger om ’Gud’ og om oss selv, når vi vet at verden er en levende organisme med en enorm og uavlatelig aktivitet og kreativitet. Verden skapes hele tiden, og med vår bevissthet skaper vi hele tiden våre liv. Nye gudsforestillinger tvinger seg frem, og det utfordrer oss til i større grad å ta mer ansvar selv og forholde oss til den kreativiteten som er i uavbrutt virksomhet og utvikle en tillit til at ‘noe’ bærer oss uansett, om vi kaller dette Gud, en guddommelig kraft eller kosmiske krefter.
Kanskje føler vi oss ensomme og forlatte i et så storslått verdensbilde som kvantefysikken åpner for, fordi det blir vanskelig å henvende seg til Gud som en personlig instans. Men vi mennesker har også en orden eller et mønster nedlagt i oss, en orden som trenger seg på når vi opplever at våre liv stopper opp, når de indre konflikter skaper et følelseskaos. Inni oss er det også stor aktivitet. Vi er en del av den verden som omgir oss. I jungiansk psykologi kalles dette ordnende eller selvorganiserende prinsippet Selvet. Selvet kan videre beskrives som en indre dynamisk virkelighet som omfatter erfaringer som går utover, transcenderer, det personlige. Det handler om en indre virkelighet vi ikke har kontroll over, men som preger oss når vi blir grepet av det, slik mange religiøse erfaringer er eksempler på. Selvet er en virkelighet med stor kraft og betydning.
Denne dynamiske virkeligheten kan av og til gi oss en opplevelse av dyp fred og ro, men den skaper også stadige utfordringer og konfrontasjon med vanskelige og kaotiske følelser. Ved å tillate kaoset, holde det ut, og la følelser, bilder og fantasier slippe til, kan nye historier om oss selv og en sannere identitet – etter hvert vokse frem. “Hvis vi inngår en pakt med kaos, får vi muligheten til ikke å kontrollere, men til å være skapende deltakere (Briggs & Peat, 1999, s. 8. Min overs.). Når Jung snakker om ”Guds mønster” som er nedlagt i oss, handler det om denne muligheten til å knytte oss til de skapende og helbredende kreftene som finnes midt i kaos. Og nettopp denne forestillingen inneholder en gudsforestilling som omfatter både de mørke og de lyse sidene. Kaos og ordnende faktorer er virksomme i livet og utgjør en del av den store virkeligheten. Selvet kan ødelegge, men kan også skape nytt liv. Som Job og som Moses må den enkelte som gjør erfaringer som virker overveldende og skremmende, “tie og stå tålmodig på siden og vente til det mørke forsvinner” (Schweizer, 2000, s.
Bønn er viktig for mange mennesker. Er bønn “bare innbilning” eller fortsatt virksomt med en slik utvidet forståelse av virkeligheten som jeg har beskrevet? Selv om gudsbildet forandrer seg, forblir bønnen en måte å forholde seg til det guddommelige eller en større virkelighet på. Det kan fortsatt oppleves meningsfylt, og mange føler de blir bønnhørt. Bønn er uttrykk for en holdning overfor de kreftene i livet som vi ikke kan kontrollere. Nettopp denne holdningen er nødvendig for at endring kan skje, fordi den innebærer en åpenhet. Det er å “ta omhyggelig hensyn til” og “knytte forbindelsen til” (de etymologiske betydningene av ordet religion og religiøsitet) de kreftene som ligger i oss som et potensial. Det er en kreativ måte å henvende seg til den iboende orden på, slik at noe kan begynne å bevege seg i oss og vi med vår bevissthet kan ta del i prosessen.
Kanskje trenger vi å bli minnet på at vi må lytte til det guddommelige eller til livet selv gjennom de kaotiske følelsene, de impulsene, stemmene, bildene som stiger opp fra det ubevisste, og gjennom de hendelsene og symbolene i det ytre som berører oss. Vi kan lære å gjenkjenne de mønstrene som hindrer vår utvikling og leve mer i pakt med det mønsteret som er nedlagt i oss som vår egentlige identitet. ”Guds mønster” er, religiøst talt, målet for det enkelte menneskes individuasjonsvei. Selvet virkeliggjøres gjennom denne veien, og det er Selvets funksjon: en drivkraft til endring av jeget, vår bevissthet, gjennom hele livet. Dermed blir vi sannere og helere, lærer å akseptere vår begrensning som mennesker, samtidig som vi ser oss selv som en del av en større helhet. Kompasset finnes i vårt indre og gir seg uttrykk blant annet i symbolene som fremkommer i drømmer, indre bilder og visjoner.
Litteratur
Baring, A. & Cashford, J.: The Myth of the Goddess. Evolution of an Image.
Arkana Penguin Books,
Bastiansen, A.: Den tusende dråpe. På sporet av en humanistisk sosialpsykologi.
Pax Forlag,
Briggs, J. & Peat, D.: Seven Lessons of Chaos. Spiritual Wisdom from the Science of Change.
Harper-Collins Publishers,
Corbett, L.: The religious function of the Psyche. Brunner-Routledge,
Davis, P.: Other Worlds. Space, superspace and the quantum universe. Penguin Books,
Davis, P.: God and the New Physics. Penguin Boks,
Dunne, C.: Carl Jung: Wounded Healer of the Soul. An Illustrated Biography.
Continuum, New York & London (2000).
Dürr, H-P. & Panikkar, R.: Liebe – Urquelle des Kosmos.Herder, Freiburg, Basel, Wien (2008).
Geels, A. & Wikström, O.: Den religiösa människan. Natur og Kultur (1999).
Gieser, S.: The Innermost Kernel. Depth Psychology and Quantum Mechanics. Wolfgang Pauli’s
Dialogue with C.G. Jung. Springer Verlag, Berlin, Heidelberg (2005)
Hognestad, A.: Når dører åpner seg. Drømmer, religiøse erfaringer og andre grenseerfaringer.
Genesis, Oslo (2004).
Hognestad, H.: Den indre kilde. Vår tids religiøsitet i lys av historien. Cappelen, Oslo (1994).
Hokland, J.: Gud fins ikke, ikke sant? i: Klassekampen, Oslo, 11/9 – 08.
Jung, C. G.: Mitt liv. Gyldendal Forlag, Oslo (1975).
Köhn, R. M. & Sønderbo, S.: Gode Gud? Gudsforgiftning og gudsbilder. Pax Forlag,
Oslo (2003).
Peat, D.: Synchronicity. The Bridge between Matter and Mind. Bantam Books,
(1987).
Sabbadini, S.A: Physics and Consciousness, foredrag i Forum for jungiansk psykologi, Oslo
(2003). Sabbadini, S.A: Persistence of Information in the Quantum Measurement Problem,
in: Physics Essays, vol. 19, no. 1, 2006, pp. 135-150.
Sabbadini, S.A.: Privat korrespondanse (2007).
Schweizer, A.: Der erschreckende Gott. Tiefenpsychologische Wege zu einem ganzheitlichen
Gottesbild. Kösel Verlag, München (2000)
Sorge, E.: Religion und Frau. Weibliche Spiritualität im Christentum. Kohlhammer,